/bokomtaler

Les redaksjonens korte bemerkninger til aktuelle bokutgivelser:

Forgjengelighet, geologisk lek og erotisk konvensjon

Marte Huke debuterte som forfatter med diktsamlingen Delta på forlaget Tiden i 2002 og fulgte opp med andreboken, Se sol, to år senere. Selv om hun er en relativt smal forfatter, som særlig har forholdet mellom menneske, natur og geologi som et utforskningsfelt, har hun gjort seg godt bemerket. Allerede fra det øyeblikk du veier et eksemplar av bøkene hennes i hendene, får du en opplevelse av at hun er en forfatter som har et gjennomtenkt forhold til bokutgivelsen som en helhet. Jeg vet ikke helt hva det er, kanskje en kombinasjon av format, omslagsillustrasjon og papirkvalitet. Selv har jeg alltid vært glad i diktsamlinger med innbrett, eller falset omslag, noe vi finner nettopp hos Huke. Naturligvis har ikke dette noe med tekstenes kvalitet å gjøre, men det er en egen følelse å sitte der med en godt produsert bok som skal åpnes for første gang.

Ta i mot heter den nye boken hennes, også den gitt ut på Tiden, fire år etter den forrige. Bakerst i boken, på side 93, leser vi at «en stor del av tekstene i Ta i mot er montasjer», og en del av kildene listes opp, for den som eventuelt ønsker å grave seg dypere ned i denne jordskorpen. Hun har benyttet ulike kilder til innhenting av «råstoff»: nettsider, bøker og tilfeldige samtaler. Dette er naturligvis ikke en ny metode i litterær sammenheng. Arbeidsmåten bidrar uansett til å plassere den velkjente poetiske instansen «det lyriske jeg» i skyggen av teksten, noe som kan være en befriende gest for en forfatter som ikke ønsker at subjektiviteten skal invadere og overskygge alt som skrives. I tillegg åpnes verket mer for leserens egne fortolkninger, da dikterens autoritet problematiseres. Forfatteren låner bort sin allmektige posisjon til et utall andre stemmer og gir slipp på en del av sin konvensjonelle opplevelse av kontroll, selv om dikterens makt naturligvis fortsatt er der, i kraft av sin seleksjonskompetanse og mulighet for å skrive inn mellompartier, sette sammen ting som ikke hører sammen og legge til egen tekst der hvor hun ønsker, noe som vel er poenget med en slik montasjestrategi. Jeg blir nysgjerrig på dette aspektet ved teksten, grensen mellom hva hun har lånt og det som er lagt til. Ofte blir man sittende og undres over forholdet mellom hennes egen skrift og den sammensatte mosaikken. Selv om all språklig praksis er en vev av fragmenterte sitater, vil det være snakk om gradsforskjelle. Huke opererer i et spenn mellom det lånte, det redigerte og det nyskrevne, noe som åpner teksten og gjør den flerstemt og vanskelig å feste grep om.

Omslaget på Ta i mot minner meg om gamle lærebøker fra barneskolen på 70-tallet, noe som ikke nødvendigvis vekker positive assosiasjoner. Omslagsillustrasjonen på Marte Hukes diktsamling passer egentlig godt til materialet, da boken siterer flere faktabøker (slik jeg tolker det av listen bakerst i boken). Samlingen består av åtte navngitte seksjoner, i tillegg til et innledende og avsluttende, svært kort parti. I starten av boken finner vi tekster som beskriver en barnlig lek, hvor kroppen spiller en sentral funksjon og rolle: «Lederen har en liten rund stein i hånda, går bak rekka og later som om han legger den i hendene til alle» (s. 11). Beskrivelsen av leken er skrevet på en stringent, refererende måte, noe som gir den et klart rituelt preg – og slik peker disse tekstene utover innholdet i leken. Vi finner bilder fra lekens diskurs igjen senere i boken, der geologiske og menneskelige prosesser sammenstilles i diktets metaforikk. Hva er det egentlig som beskrives her? Er det menneskelige forhold eller naturen poeten omfavner?

Å bevege seg på steiner Alle starter på likt Rykk i den geologiske lagrekken Pust inn gjennom nesen, ut gjennom rund, åpen munn La varm, fuktig luft strømme ut av deg Millioner av år slitt ned Kjenn på hånden At du blir varm
(s.26)

De geologiske prosessene antropomorfiseres, samtidig som de menneskelige aktivitetene kles i geologisk metaforikk. Det er med andre ord ikke så enkelt som å si at det vi her står overfor er en besjeling eller menneskeliggjøring av landskapet og naturen. Bevegelsen går begge veier, og lekens substitusjoner, mønstre og kanskje skjulte rituelle sider vibrerer under det hele.

I denne boken nærmer mennesket seg naturen både som noe distansert og intimt. Geologisk tid og menneskelig tid er dramatisk forskjellige, perspektivet blir fundamentalt forskjøvet. Slik er det noe kortvarig og langvarig som møtes i Marte Hukes bilder. At menneskets forgjengelighet tematiseres er derfor ikke overraskende. Og i den forbindelse dukker også dikter-jeg’et opp med en selvrefleksjon – ganske vakkert og finurlig:

Hvor er jeg? Under lag av stein. Himmelen av stein. I morgen- morgenen. Den som er redd har mot til å fare. Inn i natten. Gjennom døden. Alle ting vender seg. Snur seg på rygg. Marte. Morte. O jeg O je (s. 74)

Til tider er det mange diskurser som settes i sving, som i seksjonen «Fare fare krigsmann» (barnelek), hvor naturmetaforikken trekkes over mot det pornografiske gjennom det som vel er montasjer av tekster fra erotiske nettsider (voksen lek). Resultatet kan være vakkert og poetisk, som her: «Vi benytter oss av mørket og går i land En reise blir planlagt / Videre i min munn (s. 56)» – eller brutalt, og rått: «Halen til en krokodille Du tvang meg til å ta i mot hele dens lengde Reiste seg som en arm opp av vannet (s. 59)». Vi legger merke til at bokens tittel, Ta i mot, her dukker opp gjennom siteringen av en konvensjonell erotisk språkbruk, noe som blir en pussig kontrast til det lærebokaktige preget tittelen fremstilles med på bokens omslag. Sammenstillingen av disse skaper en underlig effekt når vi etter å ha lest boken lukker den igjen og betrakter omslaget med dyrefigurene som fyller bokstavene: Ta i mot. Kunnskap & erotikk.

Ta i mot er en bok som inviterer til å bli lest som et helhetlig prosjekt, fremfor å være en samling av selvstendige tekster, men enkelte av tekstene fungerer også på egen hånd. Når boken spør: «Hvor er jeg?», aner vi også et underliggende spørsmål: «Hvem er jeg?» I naturen sirkulerer de samme bestanddelene og bygger nye konstellasjoner, slik også språket bruker og sirkulerer ord og uttrykk. Menneskets erfaringer og personlighet beveger seg også i dette rommet, mellom materie og språk i forandring. Marte Hukes bok gir en fin anledning til å reflektere over slike spørsmål.

JW 04/06/08