/bokomtaler

Les redaksjonens korte bemerkninger til aktuelle bokutgivelser:

Vakkert om ondskap

Det er kanskje ikke uventet at det er forlaget Oktober som står bak den delikate bokutgivelsen Å Paradis av Mona Høvring. Ikke uventet, fordi Oktober etter hvert fremstår som Norges kanskje sterkeste lyrikkforlag. Brunt, kvadratisk hardback omslag, 130 gram tykt papir og ni fotografier av Gretchen Arnold, gjør denne boken til noe mer enn en diktsamling. Skryt til Johanna Hjorthol, som står for bokdesign, og til forlaget, som nok har lagt litt ekstra penger i potten.

Hva så med diktene? Mona Høvring (f.1962) har helt siden debuten med IIK!! Ein dialog i 1998 dyrket en direkte og sensuell dikterstemme, som gjerne tør å være frekk, ertende og spenstig. Når jeg forsøker å tenke på andre norske lyrikere som kan minne om Høvring, kommer jeg til kort. Jeg antar at dette betyr at Høvring har sin egen stil, at hun skiller seg ut fra mengden. Selv opplever jeg Å Paradis som hennes mest lekne og ambisiøse hittil i forfatterskapet. Det kan virke som om Høvring har bestemt seg for å «ta det helt ut», å eksperimentere. Resultatet er etter min mening sterkt. Tidligere har Høvrings diktsamlinger vært lovende, men med noe sprikende kvalitet.

I Å Paradis varierer Høvring mellom svært korte tekster, noen på grensen til haiku, ordinære diktoppsett og kortprosa. Avdelingen «Heltinnebreva» er gjenskapt med utgangspunkt i Ovids Heroides – Heltinnebrev.

Som forventet omtaler flere av diktene hagen. Et av de fineste diktene, «Bli her salme», er slik:

Det er sommer i hagen,
det føres en krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.

Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.

Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir deg ingen kvile.

Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.

Med «det føres en krig et sted», «setningas overtalelse», «privilegert univers» og «reiser deg som et menneske», får jeg assosiasjoner til syndefallet. Samtidig finner jeg motsetninger i dette diktet: «melankolien» og «hat og harme» passer ikke inn. Hvordan kan melankoli eksistere i paradis? Og hvor kommer hatet og harmen fra i et «privilegert univers»? Disse spørsmålene gir muligheter til å dykke dypere ned i diktet.

Høvring har flere slike kontraster i diktene sine. Hun veksler mellom det vakre og rene og det mørke og ekle. I diktet «Abstrakte blomster» finner vi «den tynne silken» og «fettete omriss», i «Biene mine» den nydelige setningen «Jeg har bretta floraen i hop» og det mer groteske «jeg inntar ingen blodige måltider». I tillegg er det mye død i tekstene, og et sted står det skrevet «dyret forvandla seg/ til ei håndfull gjødsel. », og et annet sted: «stirra døden i hjertet/ med sin vakre ondskap.»

Det er som om Høvring skitner til diktene sine med vilje. Når hun skriver: «Etter turen ned i de reineste orda, framførte hun idylliske hyrdedikt» og «mora mi (...) gjorde meg vakker og frekk», synes jeg det er gode beskrivelser av hennes egne dikt.

Det får heller la gå at Høvring skriver både «gjennom flere lag med mørke» og «Gjennom flere lag med barndom» i samme samling (kan hende er det bevisst?).
Å Paradis er uansett en viktig diktsamling, og et godt eksempel på at det kan lønne seg å bruke ekstra ressurser på innpakningen.

BJT 15/09/08