/bokomtaler

Les redaksjonens korte bemerkninger til aktuelle bokutgivelser:

Krangler med Gud

Tre år etter den spennende debuten med De andre sirkler, og jeg en strek, kommer Siri Amalie Oftestad (f. 1976) med en ny diktsamling på Oktober. Åndene mønstret henne er en litt knapp (så vidt over 40 dikt), men fin bok. Oftestad har beholdt mye av sprelskheten fra debuten i den nye utgivelsen, samtidig som hun viser seg fra en litt mer disiplinert side.

En av hennes fineste kvaliteter er at hun er en uforutsigbar poet. Man vet ikke hvor diktene hennes fører hen. Diktet kan ende et helt annet sted enn utgangspunktet. Et slikt eksempel er det noe oppsiktsvekkende diktet på side 9, der Oftestad begynner slik: «jeg er sort-hvit/med en blomst i håret», før jeg’et noen linjer lenger ned plutselig «skriker til Gud og Han skriker til meg/ slik holder vi på, naboene klager». Fra den uskyldsrene åpningen tar diktet en omvei og jeg’et havner plutselig i en nokså heftig krangel med selveste Gud.

Et av de beste diktene i samlingen finner vi på side 29:

fortvilelsen liker å gape
du vinker, du flyter der oppe
jeg står på bakken
du kaster ned spøkelsestog og karusellvogner til meg
faller som i en barnedrøm
det hjelper ikke
gjenferdene er bare mennesker med store duker over kroppen,
heksene kan ikke trylle, dødninghodene er av plastikk
når deg ikke med pariserhjulet
så er det slik det alltid har vært
jeg nede med katter
som egler seg inn på meg, smiler
du bare ler i Liseberg
tror alle er lykter som funkler for deg

Her ser vi en poet som boltrer seg, leker med ord og uttrykk, og som klarer å veksle mellom det å frembringe lykkelige bilder, samtidig som det ligger noe mer guffent under og lurer. Åndene mønstret henne er en helhetlig og velkomponert diktsamling, som gir forventninger om Oftestads fremtid som forfatter. I neste bok forsøker hun forhåpentligvis å luke bort de mest likegyldige diktene, der hun har en tendens til å ta litt lettvinte valg, som på side 14: «(...) barnet vil se på bildene/ jeg vil kjenne smerte/ barnet går videre, pause for meg, og igjen/ se på dem, smerte og gå videre/ slik fortsetter det». Her er avslutningen dessverre litt for tam for en så lovende poet som Oftestad.

BJT 07/04/08