/2 dikt

av Morten Øen

Kosmos skiller ikke. Det er det mannen i
tv'en sier, her på kjøkkenet. Og noe om Durac.

Jeg liker deg best når du er på ditt svakeste,
når du retter deg selv mot deg selv, overbevist
om at det er ditt eget valg, at det er akkurat
slik akkurat ditt liv skal være;
Ubefestet, ubetinget, overlagt.

Jeg vet jeg tenker i sprang, at jeg ikke ser pen
ut. Jeg liker jenter, ikke sant, men ikke på en
god måte, det vedder jeg på. Likevel er jeg
ofte på vei ut.
Når vi spiste sammen tenkte jeg alltid på
måker. Eller andre dyr. Og når jeg nevnte det,
forsto jeg ikke hvordan det kunne skremme
deg.

Jeg vender tilbake som best jeg kan. Dette er
en av de klare høstdagene. Det viktige er å ikke
dvele, ikke gjøre, ikke late som. Å kalle deg
hjerteløs har alltid vært en overdrivelse, det er
jeg sikker på. At du nå ser ut som du gjør er ikke
din skyld.

Når jeg skriver at jeg elsker deg, er det ikke for
å oppnå noe, men hold øyne og ører åpne.
Forståelse er noe vi kanskje kan bli enige om?
Men bare det. Bare så langt. Hunky fuckin' dory,
all right?

Ingenting forblir begravet for all tid. Ikke
engang jeg. Selv om tusen stemmer, inkludert
din, hvisker hvem jeg er, så er jeg en annen.
I dag har jeg valgt å være en annen. I dag lager
jeg te med fersken, sukker og sitron.

Publisert 7. april 2008

Morten Øen, f. 1969. Forfatter. Siste utgivelse: Himmel er denne fargen (2007).

Tekstene er hentet fra hans kommende diktsamling Som vanlig begynner det i hvitt
(H-press 2008).